TEKSTER

ENGELEN

Av Margreth Olin

Dagbladet 25. mars 2006

 

"Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette mjuke barnet som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg.

Jeg vil fortelle deg om den vakreste av alle jeg kjenner. La oss kalle henne Lea. Som alle andre barn har hun et eget lys som omgir henne når hun leker, som smitter og blir til smil på de ansiktene hun møter. Og hennes mor tenker på beskyttelse, hvordan skal hun kunne beskytte dette barnet. Det kan hun ikke. Slik hun ikke kan beskytte seg selv. Mot slag, spark og hån. Leas mamma har en mann. Han er ikke Leas far. Kanskje hadde alt vært annerledes om han var det. Sannsynligvis ikke. Lea er så liten at hun ikke klarer å åpne ytterdøren selv første gangen hun ser mamma bli voldtatt. En mann hun aldri skal kalle pappa slår og slår til mamma blir helt stille, til Lea tenker at mamma sover, nå sover mamma til det blir lyst igjen.

Solen står midt på himmelen over Oslo S. Duene letter og blir borte i lyset. Under himmelen bader den vakreste av alle jeg kjenner i fontena på Plata. Jeg har aldri sett en så tynn jente, en så sterk kropp. Hun har et arr fra brystbeinet ned i lysken og håret henger i klaser nedover ryggen. Jeg har nettopp hentet henne på den nye Operatomta i Bjørvika. Holdt bildøra åpen for henne så hun kunne sette seg. Hun har sittet i forsetet med en sprøyte i låret, hun har fortalt meg at heroin kan redde liv. Det er her hvor Oslos storstue skal innvies, hvor tragediene skal utspille seg på scenen, det er her under grunnmuren at gatejentene i hovedstaden har betjent byens menn for 400 og 500 kroner. Bakken er dekket av brukte kondomer, fylt til randen av skam og sorg. Hjullasterne kjører over og gjemmer byens galskap i grusen. Det er når jeg sitter på kanten av Fontana di Trevi, for det er hva jeg tenker når jeg ser på Lea som bader, at hun er Anita Ekberg i Fellinis film La Dolce Vita. Det er da jeg tenker at det er tilfeldig at jeg ikke er henne, at hun ikke er Anita. At livet farer med oss slik det gjør. Ikke fortell meg en gang til at gatejentene i hovedstaden har valgt det selv. Hennes drømmer er dine drømmer ? og mine drømmer ? og en gang var hun det barnet du har på fanget.

Hvor vakkert kan et menneske bli?

Det er dette mjuke punktet, dette barnet som holder mamma i hånda når hun våkner. Etter slag, etter en fylle, etter natten som aldri ble dag. ? Jeg er der for deg mamma, sier hun. Min venninne. Tjuefem år senere er hun der ennå. For mamma. Noen ganger. Når hun ikke er ute og flyr. ? Heroin var som å lære å fly. Det var å kaste seg utfor, slippe taket. Knuten i brystet løste seg opp og virkeligheten var ikke lenger virkelig. Lea er ikke bare den vakreste, hun er også den sterkeste. Og modigste. Hun gjør det hun må og betaler hva det koster.

Hvordan går det til at du kaller henne svak? At du dytter på med moral og forakt og oppdragelse? Tegner en sort strek på gata og ber henne la være å sjenere turistene. Apartheid i Oslo. Dytter henne utfor Plata, jager henne rundt i byen. Olav Thon lar henne ikke slippe inn i byens kjøpesentre. Noen turer på glattcelle til hun kommer på bedre tanker. Eller en dom så vi kan putte henne bak lås og slå for en lengre periode og glemme at hun finnes.

Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og samfunnet ikke kan eller vet å forstå at noen barn er der for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå. Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det er vi, må vite, vi vet så lite om det å være syk. Har du noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte? Medisiner som noen ikke lar deg få fordi det passer seg liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får ikke gips. Du har sukkersyke, men får ikke insulin. Du har kreft, men får ikke cellegift. Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok, like før du dør, da får du medisiner, kanskje, så hjertet ditt slutter å blø. Men først skal du gjennom et helvete. Du skal sulte og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du angre for at du stod i det. Livet. Det er synd om det moderne samfunnet. Kunnskapsbristen. At vi ennå ikke vet at noen mennesker er så vakre at de blir syke av det. Det mykeste barnet i søskenflokken. Det ømmeste punktet i familien. Som tok det hele inn. Men som noen glemte å spørre, fordi ingen så; hva er det du trenger? Du trenger vel også noe?

Hva er det gatejenter og gategutter trenger? Ikke tro at Lea ikke har alle svarene selv. Allerede før hun var stor nok til å åpne ytterdøren, når mamma sov, ventet hun at noen skulle komme og banke på. Og hun ville si deg dette, uten ord: Jeg trenger at du ser meg, ser at jeg er som deg.

Den vakreste av alle jeg kjenner er min beste venninne. Hun har en sykdom. Den kalles narkomani."

HVORFOR HATER SÅ MANGE SKOLEN?

Jeg er nå i mitt såkalte friår, etter å ha blitt ferdig på videregående juni 2011. For mange av mine medelever var det en enorm lettelse, en redning som kom rett før de kollapset, en ubeskrivelig frihet som var så etterlengtet.. For meg var det stort. Det var starten på en ny del av livet, et skritt nærmere studentlivet og et selstendig liv der jeg kunne råde over min egen hverdag. Men det var ikke fordi jeg var skolelei. Jeg savner faktisk skolen, i motsetning til, tør jeg si, alle jeg kjenner..

Det er altfor generaliserende å si alle, det er jeg fullstendig klar over og det er heller ikke sant, men jeg tror ikke det er langt unna virkeligheten og påstå at de fleste, hatet skolen. Egentlig hele veien, men hatet ble stadig sterkere og slo ordentlig rot på ungdomsskolen. Hverdagen ble hard og umotiverte elever trasket fra time til time. Kroppen deres var der og bar dem fra klasserom til klasserom, men tankene var helt andre steder. De hatet stedet. Lærerne. Leksene. Presset. Timene. De hatet at skolen i det hele tatt eksisterte. Det var i hvertfall det de sa. Skulket gjorde de gjerne, men da kom de inn i en enda ondere sirkel enn den de allerede var fanget i, hvor prøvene var unnagjort for resten av klassen, hvor neste kapittel var påbegynt uten at de hadde vært til stede. De hadde falt av lasset og veien videre ble enda tyngre. 

De øvde gjerne til prøver. Noen startet uker før. Men fordi hodene deres aldri var med, og hjertet deres var enda lenger unna, klarte de aldri å huske lengre enn til neste side. Ingen mestringsfølelse. Intet resultat. Ingen fremgang. De leste. Men de leste ikke. De så dermed ikke poenget i å engang prøve til slutt, hvorfor i det hele tatt møte opp? For å se venner og delta i det sosiale, kanskje. Noen droppet ut. For noen ble det for mye og forventningene druknet dem. De hadde ikke motivasjonen eller lysten til å lære, og da tror jeg de gjorde riktig i å vente. Vente til de klarte å endre gamle mønstre, modne litt kanskje. 

 




Lærerene har mye å si, de kan gjøre en forskjell. De er mentorer, støttespillere, de skal få deg opp og frem. Men desverre er det altfor mange lærere som ikke forstår elevene sine, som ikke ser dem og deres ulike behov. Friheten er stor i den norske skolen, og det er opp til en selv når en blir eldre, men noen trenger oppfølgelig, og noen trenger veiledning, så de ikke faller av lasset og aldri klarer å komme på igjen.

Jeg har heldigvis aldri vært endel av flertallet som hatet skolen. Som irriterte seg over det faktum at vi må lære nynorsk, i mange år, og at det faget teller på lik linje som matte og engelsk. At flere hundre siders pensum er for mye å forvente av elever som allerede er skoletrøtte, at man skal testes i vollyball og vurderes i styrketrening. Elever klager på det meste, og jeg klandrer dem ikke. Den norske skolen er hard, nivået er høyt, og dessuten hjelper det å klage.. Å lette på trykket.

Jeg likte skolen. Jeg elsker å lære, jeg tilegner meg gjerne kunnskap om det meste, ikke fordi jeg er dødssmart, men fordi jeg er interessert. Jeg klarte for en stund tilbake å endre tankemønsteret mitt. På ungdomsskolen var jeg ikke der, jeg hatet aldri skolen, men jeg irriterte meg over mye og synes mye var håpløst. Men jeg klarte å bli motivert, bli inspirert. Like skolen. Til og med elske skolen, så fjernt som det vil høres ut for mange. 

Jeg tror ikke gener og miljø er oppskriften på en toppelev vs. en elev som dropper ut av skolen. Jeg tror mye ligger i tankene, i tankemønsteret. Jeg tror vi kan styre mye i livet vårt ved hjelp av tankene, ved hjelp av å være opplyst, å være motivert, å lure seg selv og sinnet til å tenke annerledes og til å lykkes i ting som før syntes å være umulig. Jeg fikk toppkarakter på flere prøver, ikke fordi jeg var dødssmart, men fordi jeg lurte meg selv til å få en midlertig interesse for det jeg leste om. 

 




Om jeg må tilegne meg kunnskap som i bunn og grunn ikke appellerer til meg, så innbiller jeg meg selv at det gjør det likevel. At det er interessant. Hvis jeg leste om Ibsen, (norsk faget er det faget jeg har måttet jobbe hardest i, både for å motivere meg selv men også for å forstå..) kunne jeg godt ta meg selv i å lese side opp og side ned, for så å innse at jeg ikke hadde fått med meg noe som helst. Jeg husket ikke hva forrige avsnitt handlet om engang. Da måtte jeg ta meg sammen, gå tilbake til der jeg falt ut og ta setning for setning. Legge til tanker som "tenk så interssant!", eller "gud det visste jeg ikke!", eller "nemmen så ekstremt, forferdelig heldig jeg er som kan lære dette!" etter hver setning. Humøret lettet, jeg lo ofte av meg selv og hvor nerd jeg var men det virket! Om du ikke tror det så prøv det selv. Jeg kunne skrevet i det lange og det brede om dette, om hvor viktig det er å motivere seg selv, å være inspirert i livet, og om det å ville lære. Det er her kjernen til suksess ligger! Ikke i genene dine, ikke fordi du er født som du er. Vi er alle forskjellige, på godt og vondt, men vi kan alle oppnå det samme, om vi vil nok og jobber hardt for det. 

Prøv å like skolen, prøv å sette pris på lærere som strever for at du skal nå langt, nå målene dine. De vil ta deg opp og fram, la de gjøre det. Det er mange støttespillere som kan gjøre det hele lettere, men i bunn og grunn er det opp til deg selv. Det er du som skal lykkes, og det er du som må ville lykkes. Suksess på skolen, og forøvrig i det meste i livet, ligger i viljen. Bestem deg for at dette skal du klare; om det er ungdomsskolen, videregående, høyere utdanning eller noe helt annet. Prøv å se det positive i alt du lærer, for du er heldig som får muligheten til å lære. Lur deg selv, når det må til, for det kommer tider da det er nødvendig å innbille seg selv at dette er kjempe spennende, for å komme igjennom noe som i utgangspunktet er gørr kjedelig. Jeg tror du kan klare det . Jeg klarte det.

 




Lykke til og spør gjerne om du har noen spørsmål! 

 

 

HVA VIL JEG BLI...?

Dette er det vanskeligste spørsmålet jeg har stilt meg selv, og jeg nektet å tenke på å finne frem til et svar da spørsmålet dukket frem i hodet mitt jevnlig på videregående. Jeg likte dårlig å bli ferdig med skolen, selvfølgelig var det en ubeskrivelig følelse å aldri behøve å hanskes med nynorsk noensinne igjen, men å måtte ta avgjørelser som fører livet ditt i en spesiell retning er et stort ansvar jeg gjerne kunne vært foruten. Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til barneskolen da de største bekymringene var å få nok godteri på lørdag.. Jeg liker å tenke på barneskolen som min storhetstid... men jeg måtte vokse opp...

Noen dager etter siste eksamen på videregående var jeg på flyet til Australia. Jeg hadde hatt det beste året i mitt liv da jeg dro dit første gang, og jeg ville tilbake. Det bør vel nevnes at jeg hadde hastverk på grunn av en kjæreste jeg hadde vært sammen med i en lengre periode, men jeg lengtet også etter lange, slappe dager på stranden, puben med stråhatt på fredagene og festivaler hver måned. Jeg bestemte meg for å bli et halvt år, med øverste mål og unnskyldning for mitt friår, å finne ut hva jeg ville bli. Det tok meg 6 mnd med tenking og grubling, frem og tilbake, før jeg fant ut at jeg hadde tenkt feil. Jeg ville aldri komme frem til et svar og en plan om jeg stilte meg selv det spørsmålet. 

Det jeg gjorde for å komme frem til min vei videre, var å snu spørsmålet til "Hva vil jeg ikke bli?". Hva kan jeg absolutt aldri gjøre i 50 år, 8 timer om dagen. Det var straks mye lettere og ved hjelp av nettet kartla jeg alt jeg ikke ville bli av alt som fantes av yrker og studieveier der ute, og snevret meg inn til noen få yrker. Siden skuespiller og sanger var nokså uaktuelt å satse på for meg, sto jeg igjen med medisin og psykologi. Jeg fant ut at jeg ville jobbe med mennesker, hjelpe de som trenger det, og gjøre en forskjell. Å leve av noe som hjelper andre, er en stor verdi i seg selv, og at jeg er genuint interessert i fagene er et stort pluss. Det tok meg noen måneder og en del bøker fra biblioteket å finne ut at psykologi er retningen for meg, og nå er jeg 100% sikker. Det er en herlig følelse og jeg er lettet. De aller færreste vet hva de vil bli i ung alder, og noen finner det aldri ut, men det viktige er å gjøre research og brenne sterkt for det du velger å grøre. Da blir du god i det du gjør, og sjansen for å lykkes er en million ganger større. 

Veien min er lang, og den begynner forhåpentligvis for alvor til høsten. Jeg har kjøpt flere bøker innenfor temaet og gleder meg til å komme igang. 








LIVET SOM PSYKOLOGISTUDENT I BERGEN (2013 - 20XX).



...We are shaped by our thoughts; we become what we think. When the mind is pure, joy follows like a shadow that never leaves...





bloglovin
hits